M - SFEK 2: Den sovende sultanen
Tirsdag morgen, 06:00. Jeg er i jobbsøke-modus, så jeg står tidlig opp. Det er viktig å holde seg i gang og ha gode rutiner, forteller jeg meg selv.
Etter en times skriving og søking går jeg ut for å lage meg kaffe. Klokka er 7 og jeg tviler på at noen er oppe enda.
Som så ofte ellers i dette hjemmet blir jeg overrasket. Riktig nok er ingen oppe men på sofaen i stua sover Sultan, min afghanske romkamerat, med et par krykker lent opp mot sofaen. Ka no? tenker jeg, nesten høyt.
Jeg går til kjøkkenet, jeg trenger kaffe for å kunne håndtere det her. Mer stille enn vanlig får jeg ordna meg en kopp og tuslet inn på rommet igjen. Sultan sover fremdeles. Draco dormiens nunquam tittilandus tenker jeg - "aldri kil en sovende drage".
Jeg har skrevet litt mer søknader, og om 2 timer har jeg et intervju. På tide å se hva som skjer utenfor døra.
Sultanen er våken, om enn lettere delirisk. I går så jeg ham sykle til crossfit for å ta 200 burpees - han så frisk og rask ut, bortsett fra at han hadde tenkt å ta 200 burpees. Jeg prøver å høre hva som har ført ham til sofaen vår med krykker på.
"Jeg hadde litt vondt i korsryggen før jeg trente. Tenkte det ville gå bort med litt trening. Det viste seg at det var en dum ide."
Jeg lytter vantro mens han forteller videre.
"Så våknet jeg i natt og hadde så vondt at jeg måtte ringe 112. Jeg kom rett og slett ikke ut av sengen, og var redd for at det var en indre blødning eller noe sånt. Så de hentet meg med ambulanse og tok meg med inn. Men de ga meg bare noen sterke smertestillende og sa jeg måtte komme tilbake idag. For noen cunts."
"Hæ, har det vært ambulanse her i natt?!"
"Ja, de kom tre stykker og hentet meg ut på en båre. Det gjorde noe jævlig vondt. Cunts."
Jeg hjelper Sultan opp og på med jakke, så han kan komme seg til sykehuset igjen. Imens minner jeg meg selv på å aldri begynne med crossfit.
"Og Magnus, kan jeg be deg om en siste tjeneste? Jeg vet det er litt stress, men jeg kan nesten ikke bevege meg."
"Ja, selvfølgelig."
"Kan du tømme tissebøtta mi? Den står rett ved siden av sofaen."
Jeg kan enda ikke påstå at det er blitt kjedelig å bo i et kollektiv.