M - risiko - 2 - forhold
Fortsettelse av gårsdagens flypost
Klatring blir ofte beskrevet som en "farlig" aktivitet, og sporten involverer alltid at man forholder seg til risiko.
Imidlertid er det viktig her å skilne mellom subjektiv risiko og objektiv risiko, da måten man forholder seg til disse er veldig forskjellige.
Subjektiv risiko er det vi kjenner på kroppen; kvalme, svimmelhet, kaldsvette, eller å besvime 1 er alle symptomer på at kroppen instinktivt tror det skjer noe farlig. Tar man en danske med i høyden ser man fort disse symptomene, som i dette tilfellet best behandles med en "lille en". Det som er tricky med subjektiv risiko er at reaksjonen kan trenes vekk. For eksempel er mange nervøse for å manøvrere en 2-tonns metallklump rundt i 30 meter i sekundet, men venner det tik seg ganske fort. I likhet med dette vil en danske som bosetter seg i Norge venne seg til høye stup og bratte fjell. Det er det ikke nødvendigvis noe galt med, da kroppens systemer på den måten kan kalibreres til å oppfatte risiko i takt med reel fare.
Objektiv risiko er derimot lettere å forstå, men vanskeligere å forholde seg til, fordi den endrer seg mindre ved trening. Den objektive faren ved å bevege seg i trafikken hvor andre idioter kjører metallklumper rundt på glatta vil aldri bli null, uansett hvor flink man selv er til å manøvrere sin egen metallklump. Tilsvarende vil det alltid eksistere en risiko i fjellklatring, som typisk kommer fra ting som snøskred, væromslag, ras, og lynnedslag. Som klatrer har man derfor et ansvar for å sikre at man forstår miljøet rundt en, og at man ikke tar unødvendig risiko.
Likeledes er det viktig å ha en probabilistisk tankegang i bakhodet - hvor sannsynlig er det å bli skadet, hvis man tar forhåndsregler? Hvilken sannsynlighet for varige men er jeg villig til å akseptere? For de fleste ligger denne terskelen over null, men akkurat hvor langt over avhenger fra person til person.
Da mennesket utviklet seg var det uvanlig at man for eksempel så blod, og det beste kroppen kunne gjøre hvis den så blod var ofte å svime av (i tilfelle den selv blødde, hvor blodtrykket ville falle og forebygge ytterligere tap av blod)↩