BlåggBrødre

M - Fred, Religion, og Sosial sammenhengskraft

Siden 1945 har Europa vært fredelig.
Det har latt oss utvikle velferdssamfunn uten sidestykke i andre deler av verden, og samtidig øke velstanden for europeiske borgere til uforutsette nivåer. Her forklarer jeg hvorfor jeg tror at denne tendensen har ført til en sekularisering av samfunnet, som igjen har ført til lavere sosial sammenhengskraft. 1

Motstand for å vokse

Det første poenget er at et samfunn uten en ekstern "fiende" fort vil finne seg selv fragmentert og ute av stand til å holde seg samlet. Dette fenomenet er drevet av flere underliggende dynamikker.

Den første dynamikken er at mennesker fundamentalt trenger utfordringer for å vokse og utvikle seg, og at man i mangel på slike utfordringer vil bruke energi destruktivt. Dette ligger i det klassiske ordspråket at lediggang er roten til alt ondt. Jeg har dog ikke sett noe vitenskapelig evidens for dette, og forskningen på borgerlønn viser seg så langt å ikke understøtte dette. Uansett er det verdt å nevne.

Den andre dynamikken ligger i at man i mangel på et høyere mål eller en felles fiende begynner å utvikle mer egoistiske tendenser, og samfunn kan tillate seg å se mer mellom fingrene omkring disse. Dette er ikke en like tilgjengelig mulighet for et samfunn i konflikt, hvor ressurser må brukes mer effektivt. Dette ser vi på begge sider av atlanterhavet for øyeblikket.

Den siste dynamikken består av elitær overproduksjon i fredstid. Peter Turchin har skrevet noen gode bøker om dette fenomenet, som jeg anbefaler sterkt. Den korte versjonen av dette er:

  1. I fredstid vil høyere utdannelsesnivå og høyere velstand føre til at den øverste klassen eser ut i størrelse.
  2. Når overklassen blir større, er kampen om maktposisjoner hardere.
  3. Når kampen om makt blir tøffere er det lettere å bruke skitne triks for å få makt.

Disse tendensene undergraver alle samfunnets sammenhengskraft.

Religion og ofre for fellesskapet

Utviklingen av tankesettet i vestlige land har siden etterkrigstiden hatt en sterk sekulær tendens. Dette tror jeg har hatt en negativ effekt på sammenhengskraften.

Jeg tror dette utspiller seg på denne måten:

  1. Rett etter krigen var det mange som forlot religion på grunn av de fryktelige tingene de så i selve krigen.
  2. En bevegelse vekk fra religion hang sammen med en sterk utvikling av velferdssamfunnet.
  3. Et sterkere velferdssamfunn gjorde at man ikke avhang av lokale små fellesskap som f.eks. religiøse fellesskap i like stor grad. Disse begynte å forsvinne som konsekvens.
  4. Siden mange av disse små fellesskapene eroderte forsvant også sammenhengskraften i samfunnet.

Det er også etablert at samfunn som krever store ofre av medlemmene sine har høyere stabilitet, og at store konflikter som krig eller naturkatastrofer også forsterker religøse tendenser i samfunnet. I mangel på krig og katastrofe har vi i Vesten altså velsignet oss selv ut av tette samfunnsbånd, på godt og vondt.

Uten å konkludere helt sikkert, kan jeg oppsummere med følgende poenger:

  1. De siste 70 årene i fredstid har vært unike i velstands- og velferdsutvikling i Europa.
  2. Samtidig har samfunnet mistet sammenhengskraft
  3. Religion og lokale fellesskap har også blitt mindre viktige

Disse har en sammenheng, på en eller annen måte.

Hva tenker du, Eiv?


  1. Habilitetserklæring: For øyeblikket jobber jeg meg igjennom Dune-serien, så dette innlegget er inspirert av Frank Herberts ideer. Jeg vil dog unngå å referere til skjønnlitterære verk for å underbygge argumentene jeg presenterer her, da dette er en kjent argumentasjonsfeil.

#mags