E - Ut på tur, en eller annen gang.
Turen, blir den noe av?
I skrivende stund sitter jeg på skokassa i gangen, og venter på pappa før vi skal på tur. Dagens vandring går forhåpentligvis til Solemsvåttan, men før den tid kan jeg benytte ventingen på å drøfte litt over kjent og ikke-så-kjært.
Dørstokkmila er et velbrukt norsk begrep. Det treffer nok nært hjem for de fleste, enten det er løping, gåing, butikken eller hvasomhelst annet. Når det er sagt, så er det jo strengt tatt helt tåpelig. Vi har bestemt oss for at selve ideen av å gjøre noe, er det som må overkommes, ikke utførelsen i seg selv. Å løpe 5 km er helt overkommelig for de fleste, men likevel, tanken på å dra på seg tøyet og løpe kan være lammende.
Hvorfor har vi det slik? Hva er poenget med at det mest utviklede vesenet i jordas historie ikke makter å overgå sine egne tanker, men heller sitter inne. Kan det være fordi vi er arvelig belastet til å behare komforten der vi er? Våre forfedre levde jo et liv der løping ikke var en fritidsaktivitet, men heller en del av hverdagen. Løping betydde også mer energi brukt, i tider da mat ikke var en selvfølge. Såklart, disse evolusjonære grunnene til å bespare energi er vel ikke et reelt grunnlag i dagens samfunn. De fleste trenger vel ikke kjempe om maten sin, annet enn å komme seg på jobb om dagen. Men likevel, våre overlevelses instinkt ligger igjen, til og med der de er helt unødvendige.
Nå ble pappa ferdig på toalettet, og ut på tur går vi. I ettertid kom vi oss opp på solemsvåttan, og det ble en fin tur. Det er nok slikt man må tenke på, ikke den kjedelige bakken på løpeturen.