E - Jabbsaftens selvransakelse?
Det er fort gjort å bli borte i en god samtale. Nye perspektiver, god fordeling mellom partene og gjenskapende engasjement. En samtale er som et godt vennskap, på den måten at det fortsetter å blomstre etterhvert som utvikling tar sted. Gode vennskap er jo ofte bygd opp av gode samtaler, og det kan jo være en viktig faktor i å presse utvikling i vennskapet. Hvorfor man velger å prate mye, kan være personlighetsstyrt, bevisststyrt eller komme an på dagsformen. Hos de fleste av oss finnes nok en blanding av alle de tre, men fortsatt ha andre faktorer som påvirker seg.
Stillhet er gull eller kull
Mags nevner hypotesen hans om at de som prater mer blir til gjengjeld bedre likt. Han finner noen dongle kilder med paywall for å backe opp, men likevel, en legitim teori. For argumentets skyld skal jeg anta at denne hypotesen stemmer. Hvorfor er det da slik?
Jeg begynner med enda en antagelse, samt en advarsel om at jeg også kommer til å bruke muligens enda mer dongle kilder, dog uten paywall. I den vestlige sosiale kulturen, er det et forventet at dersom man skal møte noen, skal man prate. Man skal være sosialt aktiv, prate om stort og smått og for Guds skyld ikke være stille. Stillheten er bare tomrom, og dersom man møter en kjent og kjær og man bruker majoriteten av tiden sammen i stillhet, får man nesten dårlig samvittighet. Ja, i møte med nye mennesker er det jo forståelig at man ikke vil være stille. Man vil bli kjent, dele av seg selv og lære om denne nye personen. Eller vil man på død og liv ikke la denne nye personen tro at vi ikke kan prate, at vi er kleine, samt vise at man er en sosialt oppegående person. Er man heller dreven av ønsket om å bli kjent, eller er man drevet av frykten for å bli etterlatt?
Flokken først
Mennesker er flokkdyr, og i dagens samfunn er nok ikke flokken like definert som den en gang var. Istedenfor at flokken kun er nærfamilien1, blir idag flokken som vi søker tilhørlighet hos alle de menneskene vi møter hver dag, også kjent som sin sosiale sirkel. Menneskers trang for trygghet en i en flokk er nesten like viktig for overlevelse som lysten etter mat og vann. Herregud, trygghetsbehov er jo det nest viktigste punktet på Maslows Behovspyramide. Derfor er det da ikke rart at hvis man møter et nytt mennesker, ergo en mulighet til å utvide den sosiale sirkelen man har. Større flokk betyr flere individer man kan søke hjelp hos dersom noe går galt. Flere folk for å forsvare en selv. Det å vinne tillit hos en nye person er et mål som historisk sett kan bety forskjellen på liv eller død.
Arv og Miljø
Som alle gode psykologiske tekster, må man nok dra inn arv og miljø debatten her også. Er vi genetisk disponert til å vinne tilliten til nye mennesker man møter, til å øke sjansen for overlevelse og videreføring av arten? Eller er det miljøet rundt oss som setter rammene for hvordan vi opptrer når vi møter nye mennesker, for å sørge for at vi ikke blir oppfattet som rare? Dersom man blir uglesett, er det jo også en større sjanse for å bli etterlatt. Større sjanse for å måtte begynne på nytt og finne en ny flokk? Vanskeligere å finne mat alene2, mindre trygghet i en flokk3, færre å lene seg på i krisetilstand4. Nåvel, slik drøfting om arv og miljø kan man jo fortsette med ut i uendeligheten.
Tilbake til dongle-poenget.
Er man pratsom fordi man liker å prate, eller er man pratsom i frykt for å bli uglesett? Man kan jo såklart spørre seg, "man kan jo ikke prate hele tiden, da vil jo ingen få sagt det de mener?", eller, "Hvis man ikke prater blir man jo bare den rare bakerst i klassen som man skvetter av hver gang de stikker hånda ned i sekken". Ja, en gylden middelvei er nok poenget her, da man ikke kan være den ene eller den andre. Selvom noen er mindre pratsomme, kan man jo likevel har gode og dype vennskap? Man trenger vel ikke prate konstant for at et møte skal kunne beskrives som hyggelig? Nei, man må jo ikke det.
Til slutt
Jeg føler meg litt som å gått ut på tur i skogen, or å så ha gått en mindre gått sti og gått meg vill før jeg endelig fant stien igjen. For å konkludere med noe: Man er nok ikke jabbsaft kun på de premissene at man liker å prate, men heller en sammenslåing av å like prat, å synes at stillhet kan være ubehaglig, å ikke ville bli sett på som en "outsider", og et reelt ønske om å finne ut mer om den man prater med. Litt av en selvransakelse på kvelden. Mente egentlig å skrive en litt kortere tekst, men men, jeg er bedre uten. Nå skal jeg spise, og gå å legge meg for å prøve å gå på jobb i morgen. Gleder meg til å lese svaret til Mags.