E - Ironien i 'Good Times, Bad Times'-konseptet
Mags skriver et innlegg om hvordan velstandsøkning har ført til at vi havner lengre fra hverandre. Altså at mangelen på et større mål eller et naturlig samlingspunkt sørger for et samfunn uten fellesskap.
Litt fra en filosof
Seneca sa, "If a man knows not to which port he sails, no wind is favorable". I dette tilfellet er a man storsamfunnet, og which port er den felles fienden. Dette er vel på mange måter grunnlaget til argumentet presentert i teksten, altså på en samfunnsskala. Mags benytter seg av eksemplet krig, der det nettopp er en fiende som må bekjempes. Man kan se flere eksempler på dette også etter 1945, blant annet Margaret Thatchers popularitet i England før og etter invasjonen av Falklandsøyene i 1982.
Da jeg forsåvidt er enig i "no wind is favorable" argumentet, er det ikke riktig at det er et mangel på kampsaker eller metaforiske 'fiender' å kjempe imot. Ja, fredstid kan føre til a-sosialisering, men det er ikke nødvendig. Mennesker idag står opp imot artens største utfordring noen gang, med en klar ansvarsbærer som står bak(Olje/gasselskap). Likevel er utviklingen negativ iforhold til klimasakens oppmerksomhet i nyhetsbildet, og det har ikke ført til noen større samlingspunkter i samfunnet. Ja, klimademonstrasjoner og saksgrupper gir nye møteplasser, men det er likevel ikke en sosial arena for majoriteten av samfunnet. En skulle tro at måten klimasaken truer oss alle ville føre til samhold og samarbeid i samfunnet, men der har visst latskapen tatt grep.
Religionen
Det Mags nevner om religionens plass i samfunnet kontra velferdsstatens utvikling, er en god presisering av tanken bak teksten. Mens velferdsstaten utbygges og storsamfunnet blir mer og mer 'spleiset', fører det ironisk nok til mindre møteplasser for folk flest. I fredstid i helkapitalistiske land områder med lavere levestandard, er kanskje befolkningen mer avhengig av hverandre i hverdagen, både for hjelp og sosial kontakt. Vanskeligere tider skaper mer å prate om, mer å klage på, og flere kandidater for fingerpeking enn det ville gjort i gode tider. Da vi definitivt er barn fra gode tider, vil vi kjenne på en svekket sosial faktor i samfunnet, da vi aldri har følt noen utpreget trang til å dra bort til nabon for å preike om samfunnets tilstander, men heller har holdt oss hjemme for å snakke om verdenspolitikk.
Da gode tider er hyggelig, er det samtidig ikke(moro setning).
Terkselen er lavere for å dra bort til nabon og preike om samfunnets tilstander når man vet at nabon har lignende syn. Om tilstandene er jævlige, og begge naboer sliter, vet man jo hva man skal prate om, og det er lavere sannsynlighet for å bli uglesett hvis man sier det man mener. Hvis tilstandene er gode derimot, vil naturligvis problemene diskusjonen dreier seg om ikke lenger være lokale, men bli globale. I disse diskujsonene er det åpent for flere måter å se på saken på, da de ikke påvirker individet på samme måte. Da vil det også bli farligere å ytre seg, da man risikerer å si noe som tråkker på flere tær.
Ironien er klar, men det gir fortsatt mening. Synes ihvertfall jeg.
- borgerlønnstudie sett mest på undertrykkede minoriteter