E - Barnesinn
Jeg blir stadig vekk forundret over hvor enkelt et barns forståelse av verden er. Ned det mener jeg ikke dum, men en helt legitim verdensoppfatning1. De ser på verden uten store fordommer, og er veldig rett fram i måten de opptrer på. Hvis noe er logisk å gjøre, så gjør det. Minimalt med tid blir satt av til større ettertanke av hva man gjør, og hva som skjer rundt.
Eksempel:
Idag møtte jeg en gutt jeg fra skolen jeg jobber på på buldresenteret. Da han så meg sprang han bort og ropte navnet mitt. Han tenkte ikke på hva voksnene rundt tenkte om å rope, eller om det er kleint med ditten og datten. Han så rett og slett noen han kjente, og ville kapre oppmerksomheten deres.
En voksen i denne situasjonen ville kanskje heller gått bort til den man kjente istedenfor å rope, eller, hvis det var implisitt at de kom til å være på samme sted over lengre tid, ventet til begge to fikk øyekontakt med å starte en samtale. Men hvem hadde egentlig brydd seg om man ropte fra den andre siden av rommet på en mann kjente igjen? Kanskje noen rare blikk, men ikke noe som fester seg i tankene.
Ihvertfall av den delen av verden de har blitt eksponert for.↩