E - Arbeidsliv
Hva gjør jeg egentlig? Pappa sa jeg måtte få jobb hvis jeg skulle bo hjemme, men jeg håpet inderlig at det ikke ble denne jobben. Hvorfor i all verdens rike skulle jeg tilbake dit. Jeg kjedet meg om dagen, det gikk kun i tørrprat med de andre voksne, og barna var en helt annen sak. Jeg husker det var en uke der hvor det var en gutt som rett og slett klikka en gang om dagen. En annen likte rett og slett det å være fæl. De gråt hvis de måtte gjøre faglig arbeid, løp fra de voksne og slo, sparket og beit når de ble tatt. Hva i all verden skulle jeg tilbake dit å gjøre?
Javel da, så kan jeg høre om de trenger folk da, bedre enn å sluntre hjemme. Møtet med sjefen gikk jo greit, hun var den samme gamle smørblide og litt eksentriske sunnmøringen som sist. Ja det var jo hyggelig å prate litt med sekretæren, og den ene læreren jeg møtte. De husket meg jo og smilte når jeg kom gående. Slo av en kort prat, "Hvordan var det i militæret?", og alt det der. Ja, det virket jo som de hadde fått dreis på de verste av ungene, og at ting gikk litt roligere for seg.
Javel da, så begynner jeg der, vet jo ikke hvor lenge det kommer til å vare. Kanskje jeg bare varer noen måneder også finner meg noe annet. Kanskje det bare blir en kort periode før jeg skal ut og reise. Det er jo uansett bare en jobb, litt penger kan vel aldri skade?
Jeg følte tvilen tre over meg mens jeg gikk inn dørene på første trinn, alle de kranglete guttene, og frekke jentene. Jeg hadde ikke fått et eget skap engang. Jeg gikk inn og hilste på hun andre SFO-læreren som var der. Det var hun jeg var vikar for ifjor, så jeg hadde ikke blitt så altfor kjent med henne.
"Noe jeg skal hjelpe til med?"
"Neida, bare gå litt rundt og gjør deg kjent du, det er rolig nå."
Jeg gikk ikke mer enn 5 skritt før jeg ble møtt av lysende øyne og en bamseklem.
"Så fint å sjå dæ igjæn!"
Kanskje det ikke var så ille å være tilbake allikavel.